Født i tiden

«Manuskripter brenner ikke og forsvinner ikke uten spor,» sa Bulgakov. Mine forsvant fra datamaskinen — vips! — og som om de aldri hadde eksistert. Hver gang jeg forsøkte å gjenopprette teksten i hukommelsen, ble jeg irritert på meg selv. Det var ingenting igjen! Jeg husket tittelen på hvert kapittel, hver scene, hver frase, men jeg hadde ikke krefter til å gå inn i selv én episode for å gjenopplive den. Alt var som under glass – jeg kan se det, men kan ikke føle det.

Det har gått fire år siden boken forsvant, og syv år siden jeg sluttet å skrive. Jeg ba til Gud om å befri meg fra denne byrden, og Hukommelsen min om å glemme ideen for alltid. Allikevel, hvert eneste steg jeg tok, hver tanke, hvert åndedrag, dagene og nettene som gikk – alt minnet meg om den. “Det var to av dem i hele det uendelige…” – ekkoet kunne høres overalt. Lengselen etter en uoppfylt drøm, etter den tapte veien, klorte sjelen. Jeg fylte dagene med mekanisk og tankeløst arbeid. Prøvde å bli som alle andre, bare for å glemme dem som levde i stillhet, ble født og gikk seg vill i tiden.

Bank-bank! — tanken banker på.

Bank-bank! — svarer hjertet.

Bank-bank! — Spøkelset til den ufødte boken viser seg.

— Bort, gå vekk! — trygler jeg. Dumme fantasi. Jeg avviser deg.

Jeg slapp inn i mitt liv en mann som erstattet solen for meg og ble mine vinger. Jeg betrodde ham drømmen min. Jeg slapp ham inn i boken. Sammen dro vi til andre verdener. Sammen skapte vi deg. Jeg trodde, at vi var sammen. Jeg drømte om å gjøre det sammen. Jeg ville det så gjerne… Noen måneder etter vårt møte, la jeg boken til side — til bedre tider. Jeg ble revet med og fulgte etter ham, mitt solskinn. Han lærte meg å bytte tid mot penger. Jeg ble fascinert av retten til å eie: hus, møbler, biler, hage, katter, skalarer…

Skyene tettet seg. Solen min sluknet. Vingene stivnet. Jeg sølte fargene og ble en tung skygge av meg selv. Jeg reiste til mamma – hjem. Han formaterte datamaskinen min – ville gjøre det beste.

Kun Spøkelset av den uoppfylte boken ble igjen.

— Spøkelse, du er død! Det er meningsløst å kjempe. For hva? For en dum illusjon. Gå bort! Jeg er ingen skaper. Jeg er leire. Sjelen svever ikke lenger. Jeg brente vingene mine den vinteren — etterlot alt og dro. Husker du?

En sommer i livet mitt, på jobben, dukket det opp en engel — en sykepleier for eldreomsorg fra Estland. Hun lyttet til historiene mine: om solen, om vingene, om boken. Hun gråt sammen med meg, og strikket. Innen høsten hadde hun strikket et tynt nettsjal til meg.

— Her er nye vinger til deg, — sa hun.

— Nei, de vil ikke løfte meg…

— Bank-bank! — spøkelset igjen. — Husk jenta med den første tegningen sin.

— Hvorfor? Du trenger en form — jeg trenger fred.

Bank-bank — hjertet slår mot puten. Engelene gråter og gråter.

— Når skal alt dette ta slutt? — spurte jeg på morgenen Messias håndboken.

— Vil du vite om misjonen på jorden er fullført? Hvis du lever, så nei! — svarte boken.

— Bank-bank, — kalte jeg på spøkelset. — Jeg husker den jenta!

Spøkelset så på meg — jeg så på den gråe byen. Englenes tårer brøt gjennom demningen av frykt. Det bisarre tårnet, bygget på logikk, falt fra hverandre. Dårlig sammenføyde broer sank i den rasende strømmen. Hva er vitsen med å holde seg fast i et illusotorisk tak?

Alt stilnet.

En liten jente står på en gjengrodd landevei.

— Hei.

Hun rakte meg et ark i stillhet. Mitt barndomsbilde med en tegning på baksiden. Mens jeg studerte den, følte jeg meg stor og betydningsfull igjen. “Jeg kan etterlate spor”, resonnerte det i meg, og det krystallklare banket ga en gjenklang i det uendelige.”

— Jeg bestemmer selv når jeg skal slutte å skrive!

— Bank-bank. En hvit dør. Bak den er ordene fra den forsvunnede boken. De strømmer til meg i en perfekt rekkefølge. Livlige, som før. Likevel har noe i dem har forandret seg over den lange tiden — de har modnet! De har blitt mer selvsikre og klarere. Jeg lot boken få lov til å eksistere. Bank-bank…